Platform Nord | 4 åpnere
22307
post-template-default,single,single-post,postid-22307,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,select-theme-ver-3.8,vertical_menu_enabled,wpb-js-composer js-comp-ver-5.1.1,vc_responsive
 

4 åpnere

4 åpnere

Under Platform Nord skal 9 ulike verk presenteres for publikum, og vi har vært så heldige å få hjelp av 9 ulike “åpnere”. Vi har altså spurt etablerte kunstnere og akademikere som jobber med kunstfag om å hjelpe oss med en forsnakk / Q&A i forbindelse med hvert av de ulike verkene, for å bidra til å åpne det for publikum.

De 9 er:

  • Nina Skogli (UiA)
  • Monica Klungland (UiA)
  • Irene Ikdal (VAF)
  • Jon S. Lunde (musiker)
  • Tormod Wallem Anundsen (UiA)
  • André Tribbensee (kunstner)
  • Lisbet Skregelid (UiA)
  • Cecilie Nissen (Kristiansand Kunsthall)
  • Julian Blaue (scenekunster / UiA)

Og her finner du her oversikt over de verkene de skal åpne.

Vi har spurt fire av dem om hvor de kom fra før kunsten tok dem og hva som var avgjørende for at de valgte kunsten som levevei.

 

Jon Lunde – musiker


– Hva ville du bli før du ble voksen?
Skuespiller.

– Hva var avgjørende for at du valgte å arbeide med kunst?
Tilhørighet.

 

Julian Blaue – scenekunster / stipendiat UiA


– Hva ville du bli før du ble voksen?

Som tenåring ville jeg bli forfatter – og kriminell. Jeg forberedte meg godt på begge ”yrker”. Om dagen satt jeg på biblioteket og leste verdenslitteraturen, skrev utkast til naturlyrikk og noveller om kjærlighet. Men om natten streifet jeg omkring i byen, på utkikk etter steder jeg kunne robbe (uten noensinne å gjøre det). Jeg ble verken kriminell eller forfatter (sistnevnte håper jeg fremdeles å bli). Men jeg fikk en masse erfaring som jeg bruker flittig i mitt yrke som performancekunstner. Jeg skriver til ordene ikke lenger strekker til, og i det øyeblikket skapes performancen min, ordene får en kroppslig dimensjon. Men for at min egen fysiske kropp skal tre i aksjon, trenger jeg kriminell energi. Jeg må ha mot til å utføre det ”ulovlige”: med det mener jeg noe nytt og uhørt. Noe et relevant kunstverk alltid bør være.

– Hva var avgjørende for at du valgte å arbeide med kunst?

Jeg er fullstendig uegnet til å arbeide med noe annet, så valget var enkelt. Kun som kunstner er det lov å være besatt, gal, nerdete, humørsyk, beruset, fortapt … alt dette på en gang. Det som i andre yrker fort blir avskrevet, sett på som svakhet, eller i verste fall diagnostisert som sinnslidelse, blir på herlig vis til styrke i kunsten. At menneskeheten har oppfunnet kunstneryrket var en genistrek. I stedet for å bli definert som bums, sinnssyk, nerd eller manisk depressiv, får man muligheten til å leve et verdig liv. Det som gis tilbake er kunsthistoriens store verk. En klassisk vinn-vinn situasjon.

 

Lisbet Skregelid – Førsteamanuensis UiA

– Hva ville du bli før du ble voksen?

Jeg ville jobbe i militæret som storebroen min, men denne ideen ble fort forkastet etter en uke som rekruttsoldat i arbeidsuka i 9. Klasse. Etter det var det lærer jeg ville bli.

– Hva var avgjørende for at du valgte å arbeide med kunst?

Jeg har alltid likt å tegne, og fikk vel en boost da jeg som 4 åring vant en tegnekonkurranse. Siden både min mor og min far var formingslærere var jeg heldig å få mye input hjemmefra. Vi spikket i skogen og lagde leirefigurer på kjøkkenbordet. I ungdommskolen fikk jeg og en stor interesse for omsøm av mammas klær. Som 16 åring tok min mor meg med til studioet til Grete Nash, en lokal keramiker. Her kjøpte jeg mitt første kunstverk. Interessen for kunst begynte vel for alvor da. Gikk i etter videregående i fotsporene til mine lærerforeldre, og tok fordypning i forming som gjorde at jeg endte opp med å jobbe ved Fakultet for kunstfag etter noen år som lærer i barne og ungdomsskolen.

 

Nina Helene Jakobia Skogli – stipendiat UiA


– Hva ville du bli før du ble voksen?

Det aller første jeg kan huske jeg ville bli var en sirkushest. Jeg tror jeg blei fanga av det teatrale og storslåtte ved hestene med fjær på hodet som kom inn i manesjen. Så sånn sett er det kanskje ikke noen overraskelse at jeg endte opp med scenekunst som fagfelt. Men jeg har vært trukket mot mange ulike ting opp gjennom barneskolen og fram til videregående. Alt fra glassblåser til sykepleier.

– Hva var avgjørende for at du valgte å arbeide med kunst?

Det tror jeg må være en fascinasjon for historiefortelling og formidling som ble mer og mer tydelig etterhvert som jeg ble eldre. Jeg hadde i utgangspunktet pekt meg ut en annen retning, men så langt kom jeg aldri. Jeg begynte å fordype meg innen fotografi, og studere teater. Og jeg ser at min overordna tilnærming til både teater og fotografi, selv om det er veldig ulike medium, kommer fra samme utgangspunkt. Nettopp det at de kan tilby erfaringsrom utenom det vanlige.