Bak kulissene på Platform Nord 2015

I helgen fikk publikum ikke bare muligheten til å se kunst. Platform Nord lot dem også få diskutere den med kunstnerne selv.

Parallelt med alle forestillingene, utstillingene, debattene og festene, arrangerte Platform Nord “mesterklasser”. Der møttes kunstnerne og symposiets kunstneriske råd for å diskutere de enkelte verkene.

I likhet med de andre arrangementene var mesterklassene åpne og gratis for alle. Akkurat dette ble kanskje ikke godt nok kommunisert til publikum. Oppmøtet var i hvert fall betydelig lavere her enn på selve forestillingene. Dermed gikk mange glipp av noen interessante glimt bak kulissene.

Følelsen av at noe står på spill

Kunstgruppen CGFC var lett å kjenne igjen for alle oss som hadde sett islendingenes forunderlige og svært morsomme forestilling “Radio Activity” på torsdagen. Til å begynne kunne de fire virke nesten like uhøytidelige av som på scenen. Selv noe så enkelt som å finne plassene sine, klarte de å lage en liten performance ut av. Samtalen viste likevel at de har et bevisst forhold til det driver med.

Slik blir stykket deres beskrevet i Platform Nord-programmet:

“I den banebrytende forestillingen Radio Activity presenterer gruppen CGFC det tradisjonelle radioteateret i ny drakt; som en form for liveperformance. Radio Activity er en blanding av levende scenografi og publikumsdeltakelse hvor publikum blir engasjert til å skape lydbilder og effekter. Kostymene blir strikket direkte på scenen – og radioteateret som utspiller seg på scenen kringkastes direkte på radio. CGFC består av Birnir Jón Sigurðsson (22), Arnar Geir Gústafsson (22), Hallveig Kristín Eiríksdóttir (24) og Ýr Jóhannsdóttir (23).”

Nils Petter Mørland, som til daglig er kunstnerisk leder ved Det Andre Teatret i Oslo, var særlig opptatt av hvor åpen forestillingen er. Den forholder seg ikke til noen bestemt sjanger og kan tolkes på veldig mange forskjellige måter.

De fire forklarte at det frie uttrykket gjenspeiler prosessen som ligger bak. Selv om ingen lenger kan gjøre ordentlig rede for hvordan det hele begynte, var de enige om at utgangspunktet var rene improvisasjoner. Alle tilførte elementer de ville ha med – en strikkemaskin, en tidsmaskin, noen gamle MGP-låter og så videre – mens en stenograf skrev ned alt som ble sagt. Teksten gikk så gjennom flere runder med bearbeidelse.

Mørland mente at stykket kunne virke uferdig uten egentlig å være det: Det har jo både et hode og en hale. Samtidig er det åpenbart at vi i publikum blir lurt. Folkene på scenen understreker for eksempel stadig at dette er et radiohørespill selv om alle skjønner at det ikke er det.

Sigurðsson forklarte at det handler om å gjøre narr av alle typer båssetting. – Det er et hørespill, et skuespill, en performance og en installasjon uten egentlig å være noen av delene. Derfor kaller vi det et science fiction-, sitcom-, utdanningseksperiment. Eller -opplevelse. Med live strikking. Det er en underbevisst greie.

– Det er ikke underbevisst, skjøt Jóhannsdóttir inn. – Vi snakket mye om det.

– Å ja, stemmer det, svarte Sigurðsson.

Noe av det Mørland likte best med “Radio Activity”, var opplevelsen av at stykket kunne falle fra hverandre hvert øyeblikk. Kanskje ville det plutselig gå opp for alle sammen at dette ikke fungerte, ikke i det hele tatt, og alle ville bli nødt til å forlate teateret. Publikum satt i salen med en reell følelse av at noe sto på spill.

Hans oppfordring til gruppen var å dyrke akkurat dette videre i fremtidige forestillinger.

– Bare sett deg ned og se

Gruppen som sto bak forestillingen “Just Before After” var, i motsetning til CGFC-gjengen, ikke til å kjenne igjen da de satte seg ned for sin mesterklasse. Hele stykket gjennom hadde de nemlig vært iført heldekkende kostymer.

Fra Platform Nord-programmet:

“‘Just Before After’ er en danseforestilling inspirert av gamle utkledningsritualer. Med kroppen som utgangspunkt undersøker koreograf Jessen ulike former for transformasjon og endring. Forestillingen utforsker ‘det som er i mellom’: Mellom dyr og menneske, inne og ute, kropp og rom, konkret og abstrakt. Heidi Jessen (28) har nylig ferdigstilt en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo. Fire dansere er med foruten Jessen: Sigrid Marie Kiettelsaa Vesaas (28), Marie Bergby Handeland (29), Tone Martine Kittelsen (26) og Jon Filip Fahlstrøm (31). De har alle fungert som medskapende utøvere.”

Det vanlige er at kostymene til en forestilling blir laget et stykke ut i prosessen, men i dette tilfellet kom de først. Utgangspunktet for “Just Before After” var Heidi Jessens studier av tradisjonelle kostymer fra rundt omkring i verden. Hun fant at de ofte var ganske like hverandre. Deler av et kostyme fra Japan kunne for eksempel settes sammen med kostymer fra Haiti eller Romania. Og ut fra kostymene hun laget, begynte en forestilling å ta form. Premissene for dansen var med andre ord allerede lagt da danserne kom til.

Jessen og de andre i gruppen var nøye med å understreke at forestillingen skulle være fri for teori og undertekst. De kostymekledde skikkelsene kan godt ses som karakterer og forestillingen kan godt sies å ha et narrativ, men ingen av delene er egentlig ment å bli forstått.

– Det er ingenting å forstå, sa Jessen. – Bare sett deg ned og se. Det er alt.

Henrik Vibskov fra Designskolen Kolding mente at inspirasjonen fra den amerikanske koreografen Nick Cave – ikke å forveksle med den australske rockartisten – var for tydelig. Han hadde ikke klart å få hans kostymer ut av hodet mens han så forestillingen. Jessen svarte at hun selvsagt kjenner til Cave, men var tydelig på at hennes inspirasjon kommer fra mange steder.

Flere av mestermøte-deltakerne snakket om de mystiske assosiasjonene stykket skapte. Nils Petter Mørland mente at “Just Before After” er en viktig performance.

– Den minner oss på hvor viktige religion, myter og ritualer alltid har vært for oss mennesker. Vi lever i en neo-ateistisk verden hvor slike ting gjerne blir sett ned på, men stykket viser at de fortsatt har sin plass i psyken vår.

 

Tekst: Roy Søbstad
Foto: Jacob Johannes Buchard