En drøm i ferd med å bli sann

De to første dagene av Platform Nord er over. Inntrykkene har vært mange og mangfoldige.

Gamle Kristiansand teater – på folkemunne gjerne kalt Agder teater – har våknet til liv igjen. For bare noen måneder siden sto det store, brutalistiske bygget i Kvadraturens sydvestlige hjørne i fare for å bli jevnet med jorden. Denne helgen går det nordiske kunstsymposiumet Platform Nord av stabelen, og lokalene summer igjen av kreativ utfoldelse.

Foajeen er for anledningen blitt en kunstinstallasjon i seg selv. Baren og sittegruppene blir flankert av lys, trær og et utall pussige gjenstander: klær, bensinkanner, en plastikkfugl, et hotellskilt. Stemningen er liksom lun og forunderlig på én og samme tid.

Tar man turen rundt hushjørnet og går inn i Verkstedhallen, finner man flere utstillinger og kan oppleve teater- og danseforestillinger av unge kunstnere fra hele Norden. Parallelt med dette blir det arrangert debatt om kunst som drivkraft for byutvikling, og i en serie åpne mesterklasser blir hvert enkelt Platform Nord-verk diskutert.

Bratte trapper, varme velkomster og drømmer som blir sanne

Det første som møter oss innenfor døren, er danske Anders Morre Pedersens videoverk “Untitled”. Dansende mennesker flyter sammen med bilder filmet gjennom et mikroskop. Kropp møter kunst møter vitenskap.

Etter å ha forsert den svært bratte – og ikke så lite skumle – trappen opp til andre etasje, finner vi en presentasjon av Sidsel Nielsen Bondes “Ikonotropi“. Begrepet, som hun selv har kommet opp med, presenteres i form av sirlig utformet kartografi. Gjennom denne søker Bonde å kartlegge hva vår tids endeløse strøm av bilder og informasjon egentlig gjør med oss.

I neste rom møter vi en tredje ung, dansk kunstner. Slående svart-hvitt-fotografier fanger nakne kropper og sårbare blikk. Kunstneren heter Christine Lorenzen og bildeserien “Afmagt“.

Det er mer å se, mye mer, men først står den offisielle åpningen av Platform Nord for tur. Teaterets hovedscene skal romme både publikum og forestillinger, og så mange strømmer til at det må settes ut ekstra stoler.

En synlig stolt Inger Margrethe Stoveland fra Universitetet i Agder, som er en av drivkreftene bak symposiet, ønsker velkommen. Hun forteller litt om bakgrunnen for arrangementet og takker de mange gode kreftene som har gjort det mulig. Spesiell vekt legger hun på hvor viktige lokalene har vært for gjennomføringen. Uten gamle Kristiansand teater ville ikke Platform Nord blitt noe av.

Dekan ved universitetets fakultet for kunstfag, Per Kvist, leser fra programmet og konstaterer at det mest av alt minner om en drøm. Platform Nord kan bli en viktig del av den kontemporære nordiske kunstcenen, den kan komme til å sette Kristiansand på kartet. – Jeg liker denne drømmen, sier han. – Og best av alt: Den er i ferd med å bli sann.

Konfrontasjon, historietime og mingling

Så blir den finske danseren Heli Keskikallio kjørt ut på scenen i trillebår. Hard klubbmusikk dunker ut av høyttalerne og forestillingen “PopCorps” er i gang. Smått aggressivt, tydelig seksualisert og etter hvert ganske ubehagelig: “PopCorps” gir oss en konfronterende versjon av populærkulturens kvinnebilde.

Den islandske gruppen CGFC fremstår nesten barnlige i forhold. Iført fargerike strikkeplagg insisterer de fire danserne på at forestillingen deres, “Radio Activity“, egentlig er et hørespill. Ved hjelp av lydeffekter fra publikum, store mengder fargerike tøystykker og gamle MGP-låter, gir de oss sin egen, svært islandske fortolkning av vår felles nordiske historie. Latteren runger under hovedscenens himmelhøye tak.

Torsdagskvelden blir rundet av i foajeen, hvor det er tid for “artist talk” og mingling.

La oss snakke om Kristiansand

Fredag kveld samler folk seg igjen på hovedscenen, nå for å se danseforestillingen “Right Before After” av den norske koreografen Heidi Jessen. Fire ansiktsløse skikkelser i noe som kan minne om tradisjonelle kostymer gjennomfører et slags rituale. Eller kanskje spiller de ut en liv–død–gjenfødelsessyklus. Og kanskje er de ikke mennesker i det hele tatt, men dyr eller symboler. Forestillingen er uansett like vakker som den er mystisk.

Så er det tid for debatt. Temaet er “kunst som drivkraft for byutvikling”, noe som virker spesielt relevant med tanke på bygget vi befinner oss i.

Panelet består av Irene Ikdal (rådgiver for visuell kunst hos Vest-Agder fylkeskommune), Birgit Amalie Nilssen (teatersjef ved Agder teater), Terje Dragseth (forfatter, filmskaper og musiker), Emma Lind (politiker for Venstre og kulturforsker) og Erling Valvik (direktør i kulturfondet Cultiva). Kristin Øygarden styrer ordet.

Dragseth slår tidlig fast at byutvikling handler om å skape møteplasser. – Vi som sitter her må skape møteplasser, sier han. – Dette er vel den byen i Norge som har flest frisører, og frisørsalongen er en møteplass. Byen har også en masse bedehus. De miljøene har vært veldig flinke til å bruke Kvadraturen, de har besatt veldig mange av hjørnene i byen og etablert sine møteplasser der.

– Kafeer, åpne rom og den slags skaper sosiale aktiviteter, fortsetter han. – Kunsten oppstår av seg selv på disse møteplassene. Kunsten oppstår i de frie rommene som ikke er planlagt på forhånd. Jeg er fryktelig redd for den kontrollen man ønsker å ha over det hele. Man må la borgerne selv utvikle sine byer, og ikke legge den under et kontrollregime.

Derfra går diskusjonen bredt om sørlandsidyll versus brutalisme, om kultur versus motkultur, om det å satse bredt versus det å satse smalt og om Cultivas mål om at Kristiansand skal bli en barnas by. Når Øygarden ber paneldeltakerne dele sin visjon om hva Kristiansand kan bli i fremtiden, og hva kunsten kan bidra med, svarer Valvik:

– Vi i Cultiva tror at det å satse på barn er en fantastisk god måte å utvikle holdninger og å skape gode kunst- og kulturbrukere på. Jeg har selv følt meg ganske så provinsiell i kulturhus i utlandet hvor dannelseskulturen er en helt annen enn hos oss. Med de midlene vi har nå, tror jeg at vi kommer til å få en kjempespennende, kreativ by. Vi kommer til å være vidsynte og tolerante og ha en kjempepuls.

Som forsker er Lind skeptisk til å uttale seg om fremtiden, men håper at Kristiansand kan bli et sted for den profesjonelle kunsten, et hvor man samarbeider på tvers av skillelinjer. – Jeg håper også at man kan begynne å snakke om verdien av kunsten, føyer hun til, – at den vil føles relevant for flere enn den gjør i dag.

Teatersjef Nilssen: – Vi må ta inn over oss at vi lever i en politisk virkelighet hvor kulturlivet over hele Europa blir bygget ned. Vi ser tendensen i Norge også, hvor vi har en regjering som sier at de vil gi oss en frihetsreform til tross for at kunstnerne har hatt full frihet i 100 år. Nå har vi derfor ikke tid til å krangle innbyrdes. Vi er pokke nødt til å stå sammen mot de strømningene som vil bygge ned kunst og kultur og selve meningen med livet.

Irene Ikdal: – Jeg savner større visjoner og stolthet over byen. Jeg håper at den kan bli noe mer enn bare barnas by og at det flerkulturelle kan komme sterkere. Folk skal kunne si “Se til Kristiansand!”.

Som den sitatvennlige poeten han er, får Terje Dragseth avslutte: – Kunsten skal være et autonomt område. Der skal det ikke stilles noen krav, den skal kunne utvikle seg fritt. Men det er klart man kan diskutere begrepet nytte. Hva er nytte for mennesket? Når jeg snakker om nytte, mener jeg ofte noe negativt: Kunsten som en vare. Filmkunsten, for eksempel, er blitt til en vare. Det lages nesten ikke filmkunst i dag. Ingen vil produsere den nytteløse varen. Vi har nesten bare kommersiell filmindustri igjen.

– Det nytteløse er derfor til for å bevare ett område for menneskelig aktivitet som er autonomt og som står utenfor all kontroll.

Og med det rundes Platform Nords andre dag av i festivalbaren, hvor det bys på slam-poesi i regi av SAND-festivalen.

Tekst: Roy Søbstad
Foto: Jacob Johannes Buchard
Foto fra debatten: Christian Wulff